Tiden frem mot advent synes jeg er utrolig koselig. Jeg pynter og gjør det fint både inne og ute, og det gjør jeg faktisk helt uten dårlig samvittighet. Noen ting gjør jeg utendørs i fullstendig mørke etter at barna har sovnet, mens andre ganger får de være med og vi gjør det til en familiestund (med ganske ulikt humør blant deltakerne, må jeg legge til). Men det er nå som første (og andre) søndag i advent har kommet og gått, at jeg begynner å nyte.
Det er fort gjort å danne seg et bilde av at ting må være sånn eller slik før man kan få til «nytingen». At alle lys må være tent, bollene må være nybakte og følelsen helt på topp. Men det har jeg begynt å revurdere. For meg er det nå de enkle stundene og mulighetene som gir meg så mye mer.
En kveld smøg jeg meg ut i hagestuen med raggsokker og min tykkeste genser på. Der krøp jeg opp i den ene lenestolen med en kopp gløgg. Så satt jeg der og pustet inn den kjølige luften og bare nøt stillheten, lampene og den fine pynten min. Og jeg ga meg selv et klapp på skulderen for at jeg hadde vært ganske så flink. Selv om vi er midt i de verste småbarnsårene, gjelder det å sørge for at hverdagen går opp. Vi tar imot hjelp av familien når det trengs, men vi bremser også ned litt når det kreves. For det føles som og jeg har holdt pusten litt hele høsten. Da er det stunder som dette, som ikke trenger å være spesielle i det hele tatt, som gjør at jeg kan puste ut og samle nye krefter.
Hvordan samler du krefter i en stressende hverdag?
Legg igjen en kommentar