En kjølig søndag i juni hadde jeg den store ære å få besøke en for meg mystisk og nesten litt hemmelig hage. Vargaslätten, som hagen heter, ligger utenfor Halmstad i Sør-Sverige og befinner seg ikke langt unna der jeg bor. En hage som ble anlagt i første halvdel av 1900-tallet, og som har stått urørt i mange, mange år. Helt til nå.
Hagen ble anlagt på begynnelsen av 1900-tallet. Det var vestkystarkitekten Sigfrid Ericson og hans kone Ruth som begynte å oppføre et stort hus med svalehaleskjøt på stedet. Deretter vokste hagen frem. Noe som var utrolig viktig for Sigfrid var at skogen skulle få ta plass; det er hele tiden naturen som har fått være paletten, og man har forsiktig gravd ut dammer, bygget murer og ledet bekker i nye far.
På et areal på 14 hektar var det virkelig rom for en hage utenom det vanlige. Sigfrid og Ruth planla, tegnet, hentet inn og plantet eksotiske vekster fra hele verden.
Vargaslätten, som hagen kaltes etter at man før i tiden så ulver som lå og solte seg i skogkanten her, ble Sigfrid Ericsons store mesterverk. I konkurranse med mange kirker, museer og private eiendommer som han flittig rakk å tegne innen han gikk bort på slutten av 1950-tallet.
Den vakre pergolaen vi møtte ganske tidlig i hagen, skaper et skille mellom den mer striglede delen av hagen der gressplenen er fint klippet, og den mer frittvoksende delen der naturen får utfolde seg. I denne pergolaen kan jeg tenke meg at det har vært ført mange samtaler, og jeg ble så imponert over alle detaljene. Hvordan det grønne speiler seg i de innfelte steinplatene i bordene, hvor nennsomt alt er konstruert, og hvor vakkert alt har eldes.
Det jeg ble mest betatt av i løpet av besøket, var hvor gjennomtenkt alt var. Ned til minste detalj. Hagen er virkelig et kunstverk, og jeg er så takknemlig for at den både har fått stå urørt i så mange år, og at de nåværende eierne sakte, sakte begynner å åpne opp denne perlen av et sted.
Legg igjen en kommentar